Jenta fra Oz
Tilbake
 

 
Det er ikke barnet som sliter oss ut, men systemet
sier mor til Christina til lokalavisen. Hun erkjenner at hun har vurdert å gi opp alt. Og så fortsetter en tirade av frustrasjonssetninger å løpe over journalisten på det trange kontoret. Moren er forbannet, fortvilet, utslitt og lurer på om det er byråkratenes egne penger som deles ut. Så vanskelig synes hun det er det å få tak på dem. Sånn at hun  kan bedre forholdene for sine. Journalisten har mer enn nok med å notere alle ordene på blokka si.

Så kommer oppslaget på trykk, gjerne på førstesiden med stort bilde, fordi desken anser denne type stoff som gode saker; Fortvilte foreldre mot systemet. Og sånn får vi lesere vite om disse familiene. Vi lurer kanskje på om de sutrer for å få viljen sin. Fordi vi vet at media har makt til å endre situasjonen for den enkelte familie. Men vi kjenner også alle noen som på et eller annet nivå kjemper, eller har kjempet mot systemet, så vi vet at media ikke er førstevalget. Å offentlig brette ut den triste delen av livshistorien sin gir ikke akkurat status i verdens beste land å bo i.

Men hvorfor må det være slik at dette mangehodete trollet, systemet, skal drive en middels stor prosentandel av oss til vanvidd? Og for de som har lest Prosessen av Franz Kafka så skjønner man fort at er du først inne i labyrinten så kommer du ikke ut igjen med det første. Og i hvertfall ikke uten varige men. Et system, som i utgangspunktet er til for å bedre forholdene for de som trenger hjelp og støtte. Hvorfor blir man mer opptatt av å kjempe i mot enn å la seg flyte med på en bølge av velvillighet, oppmuntring og handling fra menneskene som representerer dette systemet?

Det er mange årsaker. For mor til Christina, så handler det mye om at datteren ikke har en diagnose, som står svart på hvitt på et ark, og kan utløse de nødvendige midler og hjelpetiltak. Hun må hele tiden overbevise om at hun virkelig trenger hjelp. Når ekspertene ikke vil eller kan sette denne sårt tiltrengte diagnosen så har heller ikke systemet konkrete rammer å forholde seg til. Da er det skjønn som gjelder, og da er man virkelig avhengig av hvordan en saksbehandler leser situasjonen. Og slik er virkeligheten for mange. Det er vel ytterst få, om ingen, som kan plasseres i en rubrikk som er klart definert med en lovparagraf etter seg som ivaretar personen hundre prosent. Alle mennesker vokser opp, formes forskjellig, og havner inn under ulike rubrikker. Noen finnes allerede, mens andre er ikke en gang påtenkt. Da må det brukes skjønn. Og skjønnet skal måles opp mot de økonomiske rammer som hver enkelt etat har å rutte med. Og da gjelder det å overbevise saksbehandlere, kanskje du må bruke utestemmen, og kanskje til og med overdrive litt for å få gjennomslag for det du mener bare er rett og rimelig. Eller gå til avisa for å få satt saken på dagsorden.

Etter at mor til Christina preget førstesiden i lokalavisa tok det bla. en uke å få datteren inn i ordningen med helgeavlastning i regi av kommunen. Ville hun fått dette tilbudet om hun ikke gikk til avisa? Neppe. Da hadde det gått enda flere måneder, og kanskje til og med år før systemet ville se utenfor rubrikken.