Historien
At ”Jenta fra Oz” ble
en realitet var helt tilfeldig. Da jeg studerte Fjernsynsregi på
Lillehammer (1995-97) fikk vi låne med oss S-VHS kamera hjem. Jeg ville
filme jula 1995 med familien, men ingen andre enn lille Christina på 9
måneder var begeistret for kameraet. Det er ikke sikkert Christina
heller var det der hun lå, stille på golvet. Men hun protesterte ikke.
Jeg løftet henne opp på en puff og skjøv henne inn under juletreet slik
at hun kunne speiles i en julekule. Jeg forandret litt på posisjonen
hennes, filmet litt, fortsatte å justere på henne for å filme litt mer.
Men så begynte Christina å skrike, og det noe voldsomt. Jeg visste
nesten ikke at hun kunne skrike, hadde ikke hørt det før. Men det kunne
hun og jeg måtte trekke henne ut fra juletreet.
Slik gikk jula med mange små filmeksperimenter. Og de fleste gikk utover
Christina. Den samme jula var Christinas oldefar på besøk, og som alle
andre i familien var det nå Christinas tur til å sitte på fanget hans.
Når han satt der med Christina påpekte han at det var noe med blikket
hennes, noe han mente ikke stemte i forhold til alle de andre han hadde
sett i årenes løp. Men hva skjer ikke når gamle menn sier noe som
provoserer, jo de blir bare avfeid som surrete og utilregnelige. Ingen
ville høre noe mer snakk om hans antagelser den jula i 1995.
Men etter som månedene
gikk begynte også Christinas mor, May-Liss, å innse at det var noe med
Christina. På helsestasjonen delte imidlertid ikke ekspertene hennes
bekymring. Hun fikk beskjed om at hun og ektemannen måtte stimulere
Christina mer, så ville utviklingen komme. Foreldrene gjorde som de fikk
beskjed om.
Da Christina var to år
kunne hun verken gå eller snakke. Da var jeg også ferdig på Lillehammer
og ville begynne å dokumentere hennes utvikling med kamera. At det
skulle bli starten på 8 år med opptak hadde jeg ikke trodd i min
villeste fantasi. Men det var nok bare fordi vi ikke ante hva det ville
si å ha et utviklingshemmet medlem i familien. Det blir aldri noen
slutt, det er alltid nye momenter som blir viktigere og vanskeligere enn
det foregående. Så også i dette tilfelle. Og jo mer jeg gikk inn i
prosessen med å dokumentere hva det var med Christina, og hvordan
familien taklet denne utfordringen, jo mer blir jeg imponert over
hvilken evne foreldre til et utviklingshemmet barn har til å hente nye
krefter, og takle nederlag på nederlag følelsesmessig.
Så kommer den
vanskeligste delen når en skal lage film fra sin egen familie. Den
splittes. Hvor skulle sympatien ligge når broren min, Gisle, er den ene
part i skillsmissen? Og ville den andre part i det hele tatt fortsette
filmprosjektet? Var fire år med opptak klar for skrivebordskuffen? Det
er mange spørsmål som svirrer rundt under topplokket. Men jeg kom til at
dette er og blir en film om Christina, og det er henne som bør være
fokus også i denne porosessen. Og det hjalp meg og det hjalp May-Liss og
Gisle at det ikke ble for mye inngående på den ekteskapelige biten.
Konstatere det, men ikke grave i detaljer. Da tror jeg også det var
lettere for Gisle, og ikke minst May-Liss å være med videre i
prosessfilmen.
Personene bak filmen
I tillegg til meg, ett lite kamera og ca. 100 timer med råstoff har
filmen blitt en realitet takket være produsent Eirik Kaasa Eliassen,
dramaturg/klippekonsulent Skafti Gudmundsson og Lyd/musikkprodusent
Kjetil Draugedalen. Når en jobber med så mye råstoff som ca. 100 timer
over ni år, så er naturlig nok arbeidet med struktur og dramaturgi helt
avgjørende for å få publikum til å henge med og selv fylle hullene som
naturlig oppstår når det ferdige resultatet skal ned til en times lang
film. Dette arbeidet er Skaftis lidenskap. Hans møysommelige metode med
å klippe gjennom alle scenene, vurdere og forkaste dem, vurdere enda en
gang og kanskje beholde, og deretter forkaste i neste runde kan få noen
og enhver til å lure på om det har rablet for ham. Mitt inntrykk av
Skafti er at film er ikke en jobb, men selve livet. Og livet har mange
runder på godt og vondt.
Etterarbeidet til
Kjetil har også bydd på mange runder med mye dårlig lyd fra billige
mikrofoner. En produksjon uten penger under opptak lider ofte av slikt.
Men sammen med musikken hans klarer han å bidra til å gi filmen den
sammenhengen som det lange spennet i opptak skaper av huller.
Å være produsent på et
slikt prosjekt er både tidkrevende og veldig ulønnsomt. Budsjetten vil
aldri stå i stil med arbeidsinnsatsen. Man må ha en helt spesiell evne
til å finne enkle og billige løsninger i alle ledd. Og ikke minst holde
ut helt til filmen blir vist på tv, om det så skal flere år. Dette er
mitt andre dokumentarprosjekt sammen med Eirik og merkelig nok ser han
ut til, langt der inne, å like denne formen for seigpining. Det er ingen
hemmelighet at vi er kjempefornøyd med at ’Jenta fra Oz’ skal vises på
NRK1 mandag 4. desember kl. 21.30. Håper den faller i smak.
Pål Winsents, regissør
Fakta om ’Jenta fra Oz’
Regi/foto/klipp: Pål Winsents
Produsent: Eirik Kaasa Eliassen
Dramaturg/klippekonsulent: Skafti Gudmundsson
Musikk/lyd etterarbeid: Kjetil Draugedalen
Lengde: 59 min
Finansiert med støtte fra: Norsk Filmfond v/Sirin Eide
og Institusjonen Fritt Ord
Produsert av: Kaasa Film/ Babylon/ Stratega Productions/ Supermono/
Winsents Film
Innkjøpt av NRK 2006
Kontaktperson: Eirik k. Eliassen
eirik@kaasafilm.no / mob. 900 36 949
Sagt om dokumentarfilmen ”Jenta fra Oz”:
”For et par uker siden viste
vi filmen ”Jenta fra Oz” for foreldre, ansatte ved bergensskoler, PPT,
byråd og byråkrater. Det var en sterk opplevelse og en meget konstruktiv
og givende debatt…Det unike med filmen er dens nærhet til opplevelsene
rundt Christina, og å få et lite liv dokumentert på 59 minutter. Vi som
fagpersoner kjenner godt igjen situasjonen familien i filmen
gjennomlever. Det er en tankevekker for alle som arbeider innen
spesialpedagogikkfeltet hvor mye som faller på foresatte. Det er ingen i
systemet som tar ansvar for helheten.”
Tove Kayser, rektor – Ivar Ukvitne, Inspektør – Gunstein Pytte, Leder
SFO ved Tveiterås skole.
”Jeg ser det også som gledelig
at NFU (Norsk Forbund for Utviklingshemmede) synes filmen ”Jenta fra Oz”
er god… Denne lille filmen fortjener et større publikum. Den illustrerer
en rekke dilemmaer og problemer fra det virkelige liv.”
Leserinnlegg i Aftenposten av Kjell Skogen, Professor i
pedagogikk, Universitet i Oslo
”- Christina er et menneske som ville hatt
det langt bedre med et annet opplegg… Pendelen har gått fra den ene
ytterkanten til den andre, nå er det kanskje på tide at den svinger
tilbake igjen.” (Nestleder i helse- og omsorgskomiteen på stortinget,
Rune Skjælaaen (Sp) til Aftenposten). Til Os og Fusaposten sa
Skjælaaen at han ville ta filmen med og visa han for medlemmene i helse-
og omsorgskomiteen på Stortinget.
“Denne filmen utløste en kraftig
debatt med til dels sterke, følelsesladde og ikke minst kategoriske
uttalelser om hvilken løsning som hadde vært best. Jeg håper derfor at
denne interpellasjonen kan gi grunnlag for en litt mer avbalansert
debatt og samtidig gi kunnskapsministeren mulighet til å følge opp og
utdype uttalelsene i Aftenposten den 28. mars, der han tok til orde for
en større kartlegging av hvordan elever med ulike utviklingshemninger
har det på skolen, og hvilke tilbud de får.”
Ine Marie Eriksen(H), leder Utdanningskomiteen, inviterte til
debatt på Stortinget 22. mai
“Jeg har også vært til stede da
Christina-filmen ble vist. Det var ingen i den filmen eller noen som var
til stede, som bebreidet skolen i Os - tvert imot...Men det som kom
fram, var jo at det ofte er vanntette skott mellom skole og mange andre
deler av hjelpeapparatet som bør stille opp. Noen av de erfaringene som
virkelig er et tankekors for meg, basert på mange års politisk erfaring,
er at de beste og mest kompetente fagfolkene ofte skriver en uendelighet
av utredninger og planer, hvoretter det overlates til de minst faglærte
å gjennomføre jobben som planene forutsetter.”
Odd Einar Dørum (V) , medlem i utdanningskomitéen
”Jenta fra Oz” er et eksempel
på en dokumentarfilm som sprenger grensen fra intimsfæren og samtidig
berører et allment sosialt fenomen: HVPU-reformen i praksis.”
Inger Bentzrud, filmanmelder i Dagbladet
”Prisen for beste dokumentar
går til en gripende film som spiller på hele registeret av følelser.
Fortellingen om usikkerhet, håp og kamp mot kommunale vansker er veldig
interessant, og ikke minst opplysende.”
Juryformann Cecilia Frotvedt, WT Os Internasjonale Filmfestival 2005
"En unik
dokumentasjon" Les anmeldelse i Bergens Tidende 4.12.2006
Pressemelding i forbindelse med visning
4.des på NRK |