|
|
Vår
henvendelse:
Det var synd at verken du eller noen annen fra departementet har
mulighet til å stille på filmvisning og debatt om skoleintegrering og
psykisk utviklingshemming på Parkteateret Scene mandag 27. mars.
Da tar jeg spørsmålene mine skriftelig istedenfor, slik at vi vet hva
som er ditt og regjeringens syn på denne problematikken:
Hvorfor er det slik at noen steder har spesialskole og andre steder
ikke? Finnes det en enhetlig plan?
Hvorfor har ikke foreldre til psykisk utviklingshemmede mulighet til å
velge om de vil ha barna sine på en spesialenhet eller på enhetsskolen?
Hvorfor er det slik at det er foreldre selv som må kjempe for å få en
spesialpedagogisk enhet/skole til barna sine?
Hva mener du er best for et psykisk utviklingshemmet barn?
Mvh Pål Winsents, onkel og filmregissør
Svar fra Øystein Djupedal:
Jeg viser til spørsmålene du har sendt meg om skolevalg for psykisk
utviklingshemmede. La meg først si at jeg synes dette er et krevende og
ofte vanskelig fagområde, og det er helt umulig å komme med enkle eller
bastante løsninger på utfordringene som mange står overfor.
Dette illustreres også av at miljøene som er engasjerte i slike
spørsmål, enten det er interesseorganisasjoner eller foreldre, ofte
har ulike svar på hvilke løsninger som er de beste.
Jeg velger å svare på spørsmålene dine samlet i stedet for enkeltvis,
fordi alt dette henger sammen. Først til dagens lovverk som jeg naturlig
nok som statsråd må forholde meg til. Her er det slik at loven åpner for
ulike løsninger når det gjelder utdanningstilbudet for psykisk
utviklingshemmede. Opplæringslovens utgangspunkt er at alle elever har
rett til å gå på
den vanlige nærskolen. Elever med særskilte behov vil, når kriteriet for
spesialundervisning er oppfylt, kunne kreve slik opplæring ved
nærskolen. Og kommunen har uansett et klart ansvar for å vurdere
muligheten til å gi elever med særskilte behov et opplæringstilbud ved
nærskolen.
Ut fra en vurdering av elevens situasjon vil det likevel være tillatt
for kommunen å tilby opplæring ved en annen skole, dersom det vurderes
som den beste løsningen. Dette kan være skoler med forsterket
undervisning for elever med særskilte behov eller spesialskoler (selv om
loven ikke benytter begrepet "spesialskole"). Lovens utgangspunkt
er likevel at ingen foreldre kan kreve å barnet sitt inn ved en slik
skole. Det man derimot kan kreve er at opplæringstilbudet er egnet til å
ivareta elevens særskilte behov.
Når Opplæringsloven åpner for ulike valg og løsninger, så vil også helt
naturlig tilbudet rundt i de forskjellige kommunene bli ulikt. Her er
det lagt vekt på lokal handlefrihet og at valg av løsninger skal være
godt tilpasset lokale behov og erfaringer. Jeg tror det er riktig å
videreføre en slik linje, selv om det fører til at foreldre ikke uten
videre kan velge et spesialskolealternativ.
Jeg er samtidig opptatt av at det må være en tett og god dialog mellom
foreldre og fagmyndighetene i den enkelte kommune. Erfaringer viser at
at vi ofte kommer opp i vanskelige valg og vurderinger, og jeg tror
sentrale myndigheter skal være meget varsom med å legge føringer
som kan hindre gode lokale løsninger.
Jeg vil til slutt også legge til at undervisningen av elever med
særskilte behov er underlagt tilsyn fra Fylkesmannen. Dersom enkelte
foreldre skulle føle at lokale løsninger ikke gir den undervisningen
eleven har krav på etter loven, så er Fylkesmannen også klageinstans.
Men jeg vil selvsagt håpe at foreldre og lokale skolemyndigheter i de
aller fleste tilfeller kommer fram til løsninger som alle synes er gode
for eleven.
Med hilsen
Øystein Djupedal ,Kunnskapsminister
|
|